Bagehots monster

Walter Bagehot var symbolet på Victoriatidens maskuline edruelighet, men plantet frøet for modernismens mest uedruelige pengepolitiske eksperiment.

Bagehot

Bagehot: The Life and Times of the Greatest Victorian
James Grant
W. W. Norton, 2019

Hvis du har intellektuelle pretensjoner nok til å plukke med en flyplasskopi av The Economist og skli den halvveis ned i lommen på seteryggen foran mens du seriefråtser på Netflix, da er du antagelig familiær med navnet Bagehot. Hvis du til og med faktisk leser blekken vil du kanskje også kjenne Bagehot som den liberale økonomiske ukeavisens mangeårige redaktør og ofte-sitert apostel for at sentralbanken i krisetider skal agere som markedets «lender of last resort». Men stort nærmere kjennskap til Bagehot enn som så, har neppe mange funnet det bryderiet verdt å stifte.

James Grants bok om denne halvt forglemte førstemann blant Victorianere er således adekvat, men neppe nødvendig. Strengt tatt har de fleste praktiske menn bedre ting å ta seg til enn å lese om samtidssynsingen til en lenge-død økonom. Nettopp derfor er dette en bok som fortjener en plass i bokhyllen til konservative pedanter som gjerne setter av hele arbeidsdagen til å fordype seg i teoretiske paradokser.

Bagehot – som for å ta det første først uttales som et rim på «gadget» – briljerte med paradokser. Det var hans litterære vannmerke. Paradokset som opptok mye av hans liv og virke, og som vi fremdeles ikke har løst i dag, er hvordan et samfunn innretter et pengepolitisk system som sikrer økonomisk vekst samtidig som det verner mot kriser.

Under finanskrisen i 2007 – 08 begynte Bagehots obskure navn begynte å dukke opp igjen i overskriftene og i talene til Federal Reserve-formann Ben Bernanke og andre sentralbanksjefer – i Bernankes memoarer er Bagehot sitert flere ganger enn noen nålevende økonom.

Da åreforkalkningen i finansmarkedet ble akutt gav Bagehot intellektuell ryggdekning for nødlån og redningspakker til bankvesenet, med sin maksime at sentralbanken i en krise skal låne ut til alle banker i nød, mot god sikkerhet og til høy rente. Sentralbankene fulgte det første punktet med stor iver, men glemte de to siste. Istedet gav de lån til insolvente så vel som solvente banker, med pant i skrap så vel som i gull, og ikke til straffende høye renter men knapt noen rente i det hele tatt.

Den radikale pengepolitikken, som alle de toneangivende sentralbankene førte, bidrog etter alt å dømme til å forhindre at verdensøkonomien falt ned i en ny depresjon. Samtidig har politikken hatt dypt problematiske sidevirkninger, i form av moralsk hasard i bankvesenet med privatisering av profitt men sosialisering av tap, og verdistigning i verdipapirmarkedet som har løpt i fra lønnsveksten og således bidratt til økt økonomisk ulikhet i samfunnet.

Dette er bakgrunnen for at James Grant har valgt å grave Bagehot opp fra arkivet og vise hans ideer frem for et bredere publikum. Hva angår Grant, vil finansielt bevandrede lesere kjenne ham som en av rentemarkedets skarpeste observatører, som tversoverkledt utgiver av Grant’s Interest Rate Observer og oftebrukt kommentator i finansielle media, hvor han går igjen som en av de krasseste kritikerne av aktivistisk og overstadig løssluppen pengepolitikk. Sløyfen levner ingen tvil om Hayekianske sympatier.

Det er slettes ingen hagiografi Grant har skrevet. Tvert imot setter han sitt subjekt på tiltalebenken for å, i det minste indirekte, ha åpnet slusene for moderne pengepolitikk og all umoralen den har ført med seg. Som Dr. Frankenstein har Bagehot, mot sin vilje, vært med å skape et monster. Spørsmålet som piner Grant er hvor strengt man skal dømme en person for utfall lenge etter hans død, i en helt annen tid, som vedkommende ville vært sterkt imot, men unektelig har hatt en viss innflytelse i å fremdrive.

Det er ikke uten ironi at Bagehot, som var selve symbolet på Victoriansk sedelighet – som advarte mot at «the sins of the big cities» som gikk på bekostning av befolkningens intellektuelle beskjeftigelser, og som satt like stringente moralske krav til lånekontrakten som ekteskapspakten – også er blitt symbolet på vår tids ukristelige pengepolitikk.

Grant gir Bagehot likevel delvis frifinnelse i skyldspørsmålet. Der Bagehot levde og skrev i en kontekst av gullstandarden, balanserte budsjetter og personlig ansvar for bankaksjonærer og bankdirektører for solvensen til bankene de ledet – en verden av institusjonalisert disiplin, i Grants ord – har vi falt langt fra Victoriatidens finansielle jomfruelighet, til en verden med papirvalutaer, flytende kurser, enorme budsjettunderskudd og statlig intervensjon for å beskytte både godtroende investorer og sparere mot konsekvensene av bankers vanstyre og egne dårlige beslutninger. En verden hvor normen snarere er institusjonalisert udisiplin».

Bokens undertittel, «The Greatest Victorian», kan virke en smule pussig. Om man spilte leken «Name 10 famous Victorians», ville Bagehots navn neppe kommet med på alle deltagernes lister. Ei heller fikk han plass i Jacob Rees-Moggs nylige og universalt slaktede: «The Victorians:  12 Titans Who Forged Britain».

Hvordan rettferdiggjøres så en slik ubeskjeden undertittel? Bagehot var hverken den mektigste eller mest berømte, men i G. M. Youngs ord (som Grant låner undertittelen fra) var han selve legemliggjøringen av Victoriatidens maskuline edruelighet. I over et dusin år satt han som uoffisielt kabinettmedlem i alle regjeringer, konservative så vel som liberale. Spesielt var han en betrodd rådgiver for det liberale partiets Grand Old Man og fire ganger statsminister, William Ewart Gladstone.

John Maynard Keynes skrev I 1915 en anmeldelse av Bagehots monetære magnum opus, Lombard Street, og hans øvrige verker. Den store økonomens dom var at Bagehots oeuvre mer tok for seg finansiell psykologi enn finansiell teori, og at mye av hans skriverier var agitasjon for å banke vett inn i skallen på direktørene i Bank of England og bankirene i City of London. Bagehot dvelte ved kontroverser og fakta som var utgått på dato, mente Keynes. Flere har delt Keynes’ oppfatning at Bagehot tilførte lite ny teori, som har holdt sin verdi i ettertiden. Derimot hersker det ingen tvil om at Bagehot var en av de mest innflytelsesrike stemmene i sin samtid, og aller mest i spørsmål om finans og pengepolitikk. Og selv om han heller ikke var den første som sa at sentralbanken må være lender of last resort i krisetider, så var det Bagehot som kanoniserte doktrinen.

Grunnpillarene i Bagehots økonomiske filosofi var den klassiske gullstandarden og konservativ bankvirksomhet. Han ble født inn i juniorgrenen av et regionalt bankdynasti, Stuckey’s Bank i Langport, Somerset, hvor han gjorde karriere etter endte studier ved University College London, (familiens unitariske tro utelukket Bagehot fra Oxford og Cambridge). Bagehot beholdt stillingen som vise-formann i banken under hele sitt redaktørskap av The Economist – som han overtok fra sin svigerfar og magasinets grunnlegger James Wilson i 1860, og satt i helt til han døde altfor ung i 1877.

Hvordan kunne så Bagehots formaninger om ekspansiv pengepolitikk i krisetider forenes med hans trosbekjennelse til gullstandarden? På overflaten er dette en selvmotsigende posisjon, som må forstås i lys av den dominerende kimen til pengepolitisk konflikt i Bagehots tid. Nemlig Sir Robert Peels Bank Charter Act av 1844. For Bagehot påtok denne loven større betydning enn til og med opphevingen av de proteksjonistiske kornlovene i 1846, som hadde vært selve beveggrunnen for stiftelsen av The Economist i 1843.

Banklovens overordnede mål var å gradvis monopolisere kontroll over pengeutstedelse i Bank of Englands hvelv. Private banker som Stuckey’s fikk fortsatt lov til å utstede penger – slik de historisk hadde hatt. Men ved sammenslåinger mistet gamle banker denne retten, og ingen nyetablerte banker fikk lenger lov til å trykke egne sedler. Gullstandarden hadde blitt gjeninnført etter Napoleonskrigene til førkrigsparitet i 1821, tross prisinflasjonen i de halve århundret siden pundets gullkonvertibilitet ble opphevet. Denne politikken var høyst deflasjonær, hvilket Bank of England raskt innså og korrigerte for med å senke renten fra fem til fire prosent i juni 1822, den første renteendringen siden 1719. Banken fulgte opp med å skru utlånskranene på fullt. Det bidrog til en spekulativ bonanza og at store mengder gull forlot London i lån til utenlandske stater og tvilsomme investeringer i latinamerikanske gruvegeskjefter. Da panikken i 1825 oppstod var det bare på hengende håret at den gamle damen i Threadneedle Street ikke måtte oppheve gullstandarden igjen. En tidel av landets banker gikk ned i dragsuget.

Peel-regjeringens banklov tok sikte på å stagge disse boom-bust-spiralene som plaget økonomien i det 19. århundre, ved å gi sentralbanken mer kontroll over pengemengden. Prinsipielt gikk debatten, som forblir uavgjort den dag i dag, mellom de som ville ha et regelbasert system mot de som mente at sentralbanken burde kunne styre med diskresjon. Bagehot tilhørte den siste gjengen. På papiret var 1844-loven en seier for regelrytterne. Men ikke like mye i praksis. Det gikk bare tre år fra loven trådte i kraft, til den ble suspendert under den finansielle panikken i 1847, og igjen i 1857. Likeså trosset Bank of England loven og tråkket til med ekstraordinær pengetrykking for å berolige markedet da den distingverte forretningsbanken Overend Gurney gikk overende i 1866. Etter panikken i 1857 skrev Bagehot: «It may be an evil to have discretion; but the events of the last few months prove…the evils of a rigid rule which admits no discretion».

Gjengangeren i de finansielle panikkene i 1825, 1839, 1847, 1857, og 1866, var kraftig kredittvekst. Konvensjonell økonomisk visdom tilsa at det tuet pundets verdi i gull, som var satt til £3 17 shilling og 10 ½ pence, (20 shilling per pund, 12 pence per shilling), og ansett som et kategorisk finansielt imperativ. Bagehot mente dette var gammeldags tenkning. I hans øyne var det bare gull og sølv som er ekte penger. Alt annet, bankinnskudd og sedler, er kredittinstrumenter. Han var ikke like redd som puristene for at penge- og kredittmengden skulle løpe fra reservene av gull, som sedler og innskudd kunne veksles inn i. «The enormous importance attached to the convertibility of bank note, as distinguished from the stability of banks, is a relic of past times», skrev Bagehot. Denne moraliserende høy-victorianeren var en paradoksalt moderne mann.

For Bagehot hadde sentralbanken to mandater: 1) holde kongedømmets bankreserver, (slik at bankene slapp denne byrden selv), og 2) gi lån når andre banker ikke lenger gav lån.

Bagehot kunne således innkassere en slags intellektuell seier da Bank of England omsider vedkjente det som sin samfunnsplikt å støtte bankvesenet etter panikken i 1866 – Peels banklov til tross, og i motsetning til Bagehots meningsmotstandere, inkludert Benjamin Disraeli (som Bagehot hadde absolutt null til overs for) og banklovens arkitekt Lord Overstone, som advarte om moralsk hasard hvis sentralbanken grep inn for å hindre at råtne banker gikk over ende. Bedre da å rense systemet. Bagehots intellektuelle nemesis og mangeårig Bank of England-direktør og guvernør fra 1851 – 53, oppsummerte doktrinen som følger: «A good banker had no need of a central bank, and a bad banker had no claim on a central bank».

Bank of England var, og er, en særbritisk institusjon, hvis formålsparagraf var like vagt og tvetydig som den uskrevne britiske grunnloven – (som Bagehot også skrev et av sine viktigste verker om). Bagehot poengterte at bankens praksis var blitt til i løpet av 175 års tradisjon og presedens, og ikke var noe den ene finansministeren eller den andre plutselig kunne komme og endre over natten med lover og regler som sa ditt eller datt.

Med andre ord, Bank of England var ikke en institusjon som bare kunne utsettes for radikal reform etter en regjerings eget forgodtbefinnende. Bagehot kom derfor til følgende paradoksale konklusjon, at på den ene siden ville et system hvor hver bank holdt sine egne (gull- og kontant-) reserver, for å kunne ri gjennom stormen, vært det beste systemet. Men på den andre siden er systemet hvor sentralbanken holder reservene for hele bankvesenet, det eksisterende systemet og for dypt inngrodd til å forandres.

Englands solvens var blitt avhengig av at sentralbanken, fastslo Bagehot. I det har finanskrisen gitt ham rett. Og 100 år etter han ble avskrevet av Keynes, har Bagehots monetære ideer vist seg minst like relevante som Keynes’ mer fiskalt orienterte resepter, da det var den ekspansive pengepolitikken langt mer enn den ekspansive finanspolitikken som arresterte kollapsen i verdensøkonomien for ti år siden. Men de utilsiktede konsekvensene av at sentralbankene fulgte hans mantra og stilte «gullkortet» til rådighet for bankvesenet under krisen i 2008 og ikke har levnet noen tvil om at de vil komme til unnsetning også ved neste bankkrise, gir Bagehots ettermæle en mer blandet smak.

Det er dog ingen vei tilbake til Edens hage før det finansielle syndefallet fra den klassiske gullstandarden. For et slikt sted eksisterte aldri, ei heller i Bagehots tid.

I sitt andre hovedverk, The English Constitution, konkluderte Bagehot at den britiske suksessoppskriften lå i den uskrevne grunnlovens todeling i «the efficient», regjeringen som leder massene, og «the dignified», monarkiet som inspirerer massene. I en oppdatert utgave i dag kunne han lagt til en tredje: «the magical», sentralbanken som tryller penger til massene ut av tynn luft.



Categories: Books, Politics, Uncategorized

Tags:

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: